Coffee in the Morning

I går lærte jeg litt om kaffibønner. For å få god kaffi må hver eneste kaffibønne håndplukkes. Her er det ikke snakk om effektivisering, men kvalitet. Og for å sikre at det kommer nye kaffibønner til neste sesong er det vel så viktig å plukke den enkelte bønnen på riktig måte. Man må dra den av kaffibusken fint og forsiktig, slik at en liten dings mellom treet og kaffibønnen ikke blir bøyd. Da hadde denne dingsen blitt ødelagt og kunne ikke bære frukt flere ganger (beklager manglende fagterminologi). Så her hjelper det ikke å røske med seg i full fart og bli fort ferdig for å komme hjem til middag.

Dette minner meg om min egen ripsplukking i litt yngre dager. Bestefar har mange ripsbusker i hagen. På riktig tidspunkt i året skal disse ripsene plukkes så bestemor kan lage saft og syltetøy og ha bær i frysen til ubudne gjester som plutselig skulle dukke opp i løpet av det neste året. Jeg har ved flere anledninger hjulpet til med denne ripsplukkingen. Jeg syntes det var artig i omtrent fem minutter. Så tok tålmodigheten slutt. Rips er skjøre greier. Man bør jo helst plukke dem på en litt forsiktig måte slik at de ikke blir saus før de har kommet inn på bestemors kjøkken. Men etter de første fem minuttene begynte jeg å røske med med bær for å bli fort ferdig. Oftest ble jeg ikke ferdig heller. Jeg stakk. Lekte i steden for. Mens bestefar satt på krakken sin og plukket tålmodig i timesvis. Ikke ulikt kaffearbeiderne i Sør-Amerika. Tålmodighet er en dyd. Jeg hadde ikke hatt vondt av å hatt litt mer av det i ripsplukkingen. Men jeg har hvertfall slått meg til ro med at jeg ikke skal bli noe bønneplukker i Brasil.

Nå sitter jeg og nyter noen kopper varm kaffi på morgenkvisten. Nøyaktig hvor bønnene kommer vet jeg ikke, men i følge Friele er sannsynligheten for at de kommer fra Brasil stor. Det er nesten som det er på sin plass å sende en takk til disse damene som med stor tålmodighet og plaget av vond rygg (mine antakelser), har håndplukket hver eneste bønne som utgjør min gode start på dagen.

Mens jeg sitter her og slurper i meg dagens tredje påfylte kaffikopp, føler jeg meg nesten i det poetiske hjørnet og kjenner jeg savner diktlesingen fra engelsk litteratur-studiene (noe jeg ikke hadde trodd skulle skje). Så i den anledning poster jeg herved dagens dikt. I stilen til den irske poeten William B. Yeats, skrevet av Allen L. Johnson. Enjoy!

IRISH COFFEE
I will arise and go now, to sip my morning coffee
And read the morning paper–sports, politics, and trade.
Nine flavors will they blend me there, of roasted araby,
Ground finely by the bean-loud blade.

I might take some tea later, when tea comes dripping slow,
Dripping Jasimine, mint, ginseng, from silver rings.
The afternoons are quiet there, sometimes even slow,
And evenings people study things.

I will arise and go now, and start my busy day,
But after hitting Starbucks, not before,
And while I’m stuck in traffic, out on the pavement grey,
I’ll savor the last drops and yearn for more.

Glade jul

Du vet det er jul når lukten av gran sprer seg i stua. Eller gran og gran, jeg er ikke så god på tresortene, men juletre er det hvertfall – innkjøpt på elkjøp for den nette sum av 30 kroner med 14 dagers returrett (så da er det jo enkelt å kaste det ut igjen når den tid kommer). Du vet det er jul når mamma ikke klarer å holde hemmelig at det kommer noen store pakker under treet i år, og pappa begynner å tenke ut praktiske løsninger for hvordan disse skal stables – det er jo ikke plass under treet hvertfall. Du vet det er jul når du hører regnet piske mot ruten. Let’s face it, når hadde vi sist en hvit jul? Men hva gjør vel det når vi har fyr i peisen og ellers alt vi trenger inne. Du vet det er jul når Jesus er plassert i krybba på pianoet for anledningen, mens du vet at han egentlig er plassert på tronen i himmelen og lever idag. Du vet det er jul… må den bli god for alle!

Ny hobby

Et av de vanlige spørsmålene jeg ofte blir stilt når jeg møter nye folk er hvilke hobbyer jeg har. Jeg syns livet er innholdsrikt og man skulle ikke tro at det var så vanskelig å svare på. Men jeg synes faktisk det er litt tricky. Mange har en sport de er så god i at de kan si at de driver med den, for eksempel fotball, uten at de trenger å være flau. Jeg pleide å si at jeg likte volleyball. Men siden anledningen ofte byr seg på å spille et slag og jeg må vise mine egentlige ferdigheter, måtte jeg slutte med det. Folk trodde jo jeg var flink – helt til det motsatte desverre ble bevist. Andre folk spiller gjerne et instrument. Det er ikke det at jeg aldri har tatt i et instrument selv, men dersom jeg buser ut med at jeg kan noen grep på gitaren, slår det nesten ikke feil at jeg blir spurt om å ta en sang. Det må også unngås i mitt tilfelle. Jeg er en liten skap-gitarist og driver ikke med slikt offentlig. Mange jenter strikker. Jeg strikket en lue i sjetteklasse som var så stygg at bare en mor kan like den. Og å få seg et husdyr er uaktuelt, selv for en tidligere odelsjente som meg selv. Så hva skal jeg så si, når jeg egentlig ikke driver med en hobby? Vel, den siste uken har jeg fått meg en hobby på si. Spotify. Jeg gikk til innkjøp av premium – og for bare 99 kroner i måneden har jeg tilgang på all verdens musikk. Det har resultert i at jeg er blitt en kløpper på å lage spillelister. Eller en kløpper er kanskje å ta litt i. Men jeg har hvertfall fått to “subscribers”, som det heter på spotify-språket. Så kanskje på sikt kan jeg svare: Hobby? Tja, jeg er en liten dj kan du si… Og det er jo ganske tøft vil jeg påstå. Det er selvfølgelig ikke en fordel at jeg fant ut at jeg skulle få meg denne hobbyen rett før eksamen. En masterstudent som lager boyband-lister istedenfor å lese en uke før eksamen er kanskje ikke verdig mastergraden. Men jeg har hvertfall en hobby. Og om jeg ikke klarer å bli ferdig utdannet kan jeg alltids utvikle dj’en i meg og falle tilbake på det. Her er dagens liste jeg utviklet i forbindelse med eksamenslesingen. Enjoy!

We All Want Love – Rihanna

Our Perfect Disease – The Wombats

Eskimo Kiss – The Kooks

My Beautiful Rescue – This Providence

I’m Not Over – Carolina Liar

Out of Control – Pony Pony Run Run

All of the Dreamers – Powderfinger

Snakk om å få høre det

“Eilén, nå må du få inn fisken før snøret ryker”

– Annette Sandvik om å finne seg mann før man blir for gammel.

Unpublished stories

Jammen kom jeg ikke over en gammel, til nå ukjent-for-verden, historie fra min tid i England. Bedre seint enn aldri? Her er hvertfall historien om min strabasiøse hjemreise… Enjoy!

Okei, å dra med seg et helt flyttelass gjennom London var kanskje ikke den lyseste ideen jeg har hatt i år. Men når man sparer mangfoldige pund på flybilletter tenkte jeg at det var verdt det. Jeg ble kjørt og fulgt til togstasjonen i Lancaster og tenkte at dette klarer jeg lett. Men da jeg gikk ut av toget på andre siden av landet tre timer seinere skjønte jeg at jeg kanskje ikke var så sterk som gutta som hadde bært bagasjen tidligere på dagen. Det hjalp selvsagt ikke at jeg hadde glemt å skifte sko og vaklet rundt på høye hæler med en koffert som begynte å falle litt fra hverandre. Men der stod jeg dønn alene på Euston London og det var bare en ting å gjøre – begynne å bevege seg fra A til B. Etter å ha dratt ”livet mitt i en koffert” med meg opp og ned rulletrapper, kjøpt billett til Undergrunnen og kommet meg til perrongen for å ta mitt neste steg på veien mot et hotellrom jeg visste venta et sted nært Gatwick, gikk det opp for meg at denne linjen ikke gikk akkurat i dag på grunn av vedlikeholdsarbeid. Typisk. Så var det å gjøre en helomvendig og  ta fatt på veien tilbake for å se hva jeg kunne gjøre. Jeg tenkte, felen, jeg tar en taxi. Problemet nå var at jeg ikke kom meg ut igjen fra stasjonen. Så jeg studerte kartet og fant meg en ny rute. Nok en utfordring var at jeg nå måtte bytte bane noen ganger. Det var nemlig ikke rulletrapp på disse stasjonene. Så med kofferter som var for tunge til å løftes satte jeg i gang å dra dem opp (og ned) trappene. Et trinn om gangen, sa jeg til meg selv, dette klarer du! Det var bare så uendelig mange trinn. Jeg kan ikke huske sist jeg var så svett. Og jeg liker å ta meg bra ut når jeg reiser – for å virke verdensvant. Men nå var det bare  til å drite i imaget og komme seg fram. Etter lang, lang tid kom jeg endelig til flytoget. Av med skoene og beina høyt en halvtime. En taxitur (med et frieri fra en eldre pakistaner) seinere kom jeg til et hotell. En kald dusj har sjelden vært så digg. Jeg må legge til at i mine strabaser med bagasjebæring denne dagen var det 29 grader i London! Jeg orket ikke engang å gå i hotellbaren, på tross av mine planer om å sette meg ved bardisken og slukke mine sorger over å reise fra England i denne omgang.

Det beste med hotell er kanskje gratis frokost laget av andre enn seg selv. Egg og bacon? Yes, please!, var svaret mitt til den unge hotellmannen. Mens han gikk på kjøkkenet for å steike egg, tenkte jeg at jeg skulle lage toast. Jeg stappet loffen i brødristeren og ventet. Det tok lang tid. Etter hvert begynte det både å ryke og lukte svidd. Dessverre spratt ikke toasten opp slik den skal gjøre i slike brødristere. Jeg tenkte at her var det best å ta saken i egne hender. Det viste seg ikke å være mitt livs idé. Jeg fulgte mine instinkter og stappet en metallgaffel ned i brødristeren for å pirke opp toasten. For å gjøre en lang historie kort: Strømmen gikk, brødristeren våknet aldri til live igjen og det trengtes tre menn fra hotellets stab for å få orden på situasjonen. Mens det var stort kaos på kjøkkenet satt denne jenta seg stille og forsiktig ned ved et ensomt bord og spiste svidd toast med egg.

Wasting my days?

Det er jo en klisje å skrive “sorry at jeg ikke har skrevet på bloggen på en stund, jeg tenkte det var på tide med et nytt innlegg”. Men så er det akkurat det som er tilfellet her. For dere som lurte på om jeg fremdeles er i slaget og tenkte i god tro at “intet nytt er godt nytt”: Jeg lever i beste velgående! Jeg kunne sagt at jeg har hatt det så travelt at jeg bare ikke har fått tid til å skrive. Men det ville vært en usannhet. Skolen er ferdig. Solen skinner opptil flere dager i uken. Og jeg nyter slække feriedager. Det er nesten så det blir for mye av de gode fridagene. Men jeg vet å aktivisere meg selv. Her er noen tips over ting å gjøre i Lancaster og omegn hvis man har for mange fridager (alt er nøye utprøvd):

1. Reise til Manchester og kjøpe en plakat av et band man egentlig ikke har noe forhold til

2. Teste ut den nye is-sjappen når solen skinner som best

3. Ta igjen alt man ikke har sett av Harry Potter-filmer

4. Kjøpe blomster og gi til en fremmed person på gaten

5. Spise English Breakfast fordi man har vært i England i et halvt år og ennå har til gode å spise pølser før 11 om morgenen

6. Spille gitar (takk til musiker som låner villig vekk sitt instrument til mitt amatør(soon-to-be-profesjonelle)bruk

7. Få besøk av en tøff bror (Endre kom på besøk og ble i løpet av to dager Lancaster’s nye helt)

Jeg har en venn som sa (etter en dag med intet annet “fornuftig” gjort enn film, biljard og is) “I love how we waste our days”. Jeg vil ikke kalle det bortkastet da. Jeg kaller det kvalitetstid med vakre mennesker. Og det er herlig.

To timer seinere…

Told you so...

Previous Older Entries